Historie og kultur

Susendalen strekker seg grønn og skogrik inn og øst om Børgefjells topper og breområder. Her er naturen mektig, og menneskene som slo seg til måtte mestre fjellet, klimaet og de milevide avstandene. I den historiske gråskodda aner vi at jeger- og fangstfolk har streifet omkring. Samene har hatt tilhold i dalen i lange tider. Seinere dro nybyggerne inn, ryddet land og skapte heim og husvære i jordbrukets yttergrenser. Fottrykk ble satt, og mange spor finnes fortsatt. Nøysomheten og slitet var daglige følgesvenner. Men langsomt og gradvis grodde det fram et bygdesamfunn med livskraft og moderne trekk. Ei reise i dette landskapet kan by både på spenning, naturopplevelse og ettertanke. Vil du slå følge?

Gamle spor etter fangstfolk og eldre samfunn

Der er sparsomt med historiske kilder etter tidligere mennesker i Susendalen og Børgefjells nærområder. Det finnes spredte funn av gjenstander og boplasser som kan spores helt tilbake til steinalderen. I Susendalskroken øverst i bygda ligger restene av et omfattende fangstgrav- system, 15 – 20 dyregraver strategisk plassert på begge sider av dalen der elg og rein hadde sine naturlige trekkveger. Det betyr at et betydelig antall mennesker med basis i fangstkultur permanent eller mer sporadisk har hatt tilhold i traktene, ganske sikkert over lengre tidsperioder.

Et skogkledt innland kalt "Storjorden"

På folkemunne har beretningene gått om et gammelt landstykke kalt Storjorden der det fra gammelt har vært en god del bosetning. Det antas at Susendalen utgjorde det sørlige område av dette ”innlandsriket”. Etter at Svartedauden herjet landet, var det ytterst få igjen i fjellbygdene som her omtales – i følge Petter Dass sine fengslende beskrivelser i ”Nordlands Trompet” steg røyk fra bare fire eller fem bosteder. Det skulle gjerne gå lang tid før folketallet igjen vokste seg til tidligere nivå.

Samisk kjerneområde

Det er klart at sørsamene har hatt tilhold i traktene fra alders tid. I de aller eldste tider var også de en del av fangstsamfunn på lik linje med andre som har oppholdt seg her. Tamrein- drifta strekker seg i følge kildene ihvertfall tilbake til 1600-tallet. I første omgang med små reinflokker og intensiv utnytting av dyrene. Det tilsa at alt på reinen ble brukt til utallige formål.

Naturen skjuler fort sporene etter de gamle reindriftsmetodene, men det forhindrer ikke at Børgefjell og traktene omkring har et vell av samiske kulturminner – mange av dem etter hvert også kartlagt. Børgefjell var ellers et ettertraktet sommerland, benyttet av samer både østfra og vestfra. Susendalen var de østlige samenes arena - her holdt de til i et variert og grøderikt fjell om sommeren, mens ferdselsvegene gikk til vinterbeite i svensk skogsland vinters tid.

De mange samiske stedsnamnene er også et synlig bevis på denne folkegruppas bruk av landskapet. Mange av disse benyttes fortsatt aktivt, noen har i tillegg fått ei norskpreget utforming. Dermed er det sørsamiske språket en opplagt døråpner for å forstå terrengets særtrekk og landskapets bruk.

Jordbruksepoke og nybyggertid

Etter hvert som folketallet i landet økte, ble jakten på nytt land og nye ressurser forsterket. Jordbruk og primærnæringer var grunnlaget for folk flest, og nyrydningsfolk søkte etter hvert inn mot områder som tidligere var urørt av plog og harv. Mens Amerika-feberen trakk mange nordmenn til seg, valgte en del i stedet å søke ny jord innenlands. Mest kjent fra den tida er landnåmet i Indre Troms, men et betydelig antall nybyggere tok også vegen nordover og inn til Susendalen. Disse kom sørfra – mest fra Gudbrandsdalen, Østerdalen, Valdres og Stjørdalen. Dermed gikk en inn i ei brytningstid mellom det gamle samiske samfunnet og det nye jordbrukssamfunnet. Ulik kulturbakgrunn og forskjellig ressursbruk gjorde nok visse konflikter uunngåelig.

Etter hvert vokste det fram et aktivt jordbruksmiljø i Susendalen, og på få tiår ble grunnlaget lagt for kommunens mest folkerike bygdesamfunn. Nybyggernes bakgrunn fra dalene lenger sør henger fortsatt igjen – både dialektmessig og når det gjelder tradisjoner innen musikk og til dels byggeskikker.

Kulturtrekk

Tre kultureres landskap

Møtet mellom ulike kulturer har på mange måter preget susendalingene, samtidig som innlandets og skogens trausthet ligger som en grunntone i folket. Den samiske kulturen og bufolkets jordbruksbakgrunn har i en årrekke levd side om side. På noen områder har enkelte kulturelementer fra de forskjellige kulturene smeltet sammen og blitt felleseie. Det kan gjelde for eksempel innen matskikker, handverk, klær og namnebruk.

Kontakten over til Sverige var ganske tett – både på grunn av korte avstander og gunstige ferdselsveger over kjølen. En offisiell grenseoppgang ble heller ikke fastsatt før rundt midten av 1700-tallet. Folk levde kort sagt i fjellet – uten landegrenser og nasjonsskiller. Derfor har også svensk språk og kulturelle skikker hatt klare nedslagsfelt på indre deler av Helgeland. Landet er dessuten smalt på disse kantene, noe som betyr at vegen fra sjø til innland er kortere enn mange andre steder. Tilgangen til isfrie havner var av største betydning for handelsvarer og fraktgods. Slik foregikk mye ferdsel på tvers av landet i retningen øst-vest, og svenske innlandssamfunn nådde i lange perioder lettere norske handelssteder enn tilsvarende svenske.

Folkegrupper og kommunikasjon har dermed lagt grunnlaget for et område som på mange måter kan kalles ”Tre kulturers landskap” – samisk, norsk og svensk.

Livskraftig bygdesamfunn – ny satsing

Med relativ stabil befolkning og mange unge mennesker har Susendalen klart å opprettholde et livskraftig og nyskapende preg. Distriktsjordbruket er basis og grunnpillar, men etter hvert søkes nye tilleggsnæringer og andre veger å skaffe seg utkomme på. Derfor er en del også sysselsatt innen utdanning, helse, transport og servicenæringer. Egne etableringer innen bygdeturisme, treforedling og maskinbedrifter har også lyktes for lokale gründere.

Reindrifta har rekruttert unge drivere, og Børgefjell Reinbeitedistrikt framstår i dag både ressursrikt og veldrevet.

Skole og barnehage står sentralt i det lokale oppvekst- og servicetilbudet, og dette anlegget er bygd i fellesskap med et romslig samfunnshus. Ei laftet tømmerkirke stod ferdig til bruk for få år siden – bygd i hovedsak med felles dugnadsinnsats.

Ny satsing

Et bygdesamfunn utenom det en kaller allfarveg, vil i disse tider uansett stå foran store utfordringer når det gjelder utvikling og videre vekst. Det søkes nå bevisst etter idéer og frisk satsing med tanke på framtida. Prosjektet ”Nye Muligheter Susendal” er en bygdeaksjon for samarbeid og nytenkning. Dette arbeidet startet i 2005 og skal foregå i minimum 3 år. Visjon og tiltaksområder sikter mot tidsmessig ressursbruk, nye næringer og modernisering av bygdesamfunnet. Dette innebærer både lærdom, bygdemessige nettverk og kanaler mot storsamfunnet for å starte fruktbare prosesser og ny utvikling.

Finnes mennesker med vilje og pågangsmot, finnes det alltids ressurser og muligheter til å skape noe ut av dem. Susendalen ser det som sin sjanse å gjøre noe ut av sitt særpreg; Ei bygd med sagnomsust kulturbakgrunn og mektig fjellnatur nært inntil.